Per Reidar ”Pitter” Olufsen ,Olav Steinskog, Arnfinn Salte og Tor Inge Gystøl var på rundtur i Baltikum denne sommeren, her er reiseskildringen

Etter en tids planlegging var det fredags morgen 20 juni endelig klart for avreise fra Sola, med Talinn som mål.

Sykler og bagasjetraller ble pakket og sendt , og få timer senere kunne vi fornøyd konstantere at utstyret hadde overlevd flyturen uten skader av noe slag.

Montering av sykler og traller samt omkledning foregikk på en plen i skjul bak en brakke ved Tallinn  flyplass og foreløp helt uproblematisk, selv om noen undrende blikk av forbipasserende, ble sendt i vår retning.

De første tråkkene med bagasjetralle på slep føltes ikke bra. Tungt, ubalansert, og vemmelig, var første inntrykk.

Vårt mål for dagen var å komme helskinnet ut av Talinn, og deretter sykle noen mil for å finne en fredelig leirplass.

Med stor skepsis gav vi oss ut i trafikken som vi på forhånd hadde blitt advart mot. GPSèn viste oss raskeste veg ut av byen, og etter hvert oppdaget vi at trafikken var mer menneskelig en hjemme. Selv i en stor by som Tallinn, tok bilistene hensyn i den grad det var mulig, og vi følte oss aldri presset. Ingen hissige fingre i været, eller irriterte tuting. Ola Graut kunne kanskje hatt godt av å lette litt på nisselua og lære litt trafikk kultur ved å oppleve de baltiske land

Ute av byen fikk vi den første punkteringen, samtidig som den første regnbygen dukket opp. Et busskur gav oss ly for regnet, og da sola tittet frem igjen var dekket reparert og vi var klar til å fortsette.

Etter 6 mil fant vi oss en egnet ”reirplass”, ikke langt fra sjøen.

Teltene ble slått opp, og etter mye om og men fikk vi, ved hjelp av en skvett akevitt, fyr på vår medbrakte engangsgrill.

 Lørdag morgen kl 0730 var frokost og morgenstell unnagjort, og vi fortsatte på småveier sydover langs kysten  med retning Hapsaluu. Veien ble litt lenger en tenkt, da vi forsøkte å sykle så nærme sjøen som mulig, men etter en etappe på 15 mil vi fant en grei overnatting ved Karuse, noen mil før Pernu. Da det vanskelig lot seg gjøre å få gassbeholder til kokeapparatet, rigget vi oss til med bål på ekte villmarksvis og laget middag.Posematen vi hadde med for de første dagene viste seg å være en god og enkel løsning. Kaffe ble tilberedt på bålet, og denne nøt vi i solnedgangen helt til myggen ble for frekk og vi måtte trekke inn i teltene.  Et fenomen vi opplevde var at når sola gikk ned stilnet vinden, og dette medførte at det ble mye dugg om natta. Ellers opplevde vi ofte at det kom et regnskyll på kveld eller nattestid, men at været var fint på morgenen igjen.Dette medførte at alt av klær måtte tas enn i teltet på kvelden for ikke å være gjennomvått  neste dag.  Natta var rolig, men vi mente vi hørte villsvin i tilegg til uttallige andre dyre og fuglelåter

 Søndag start kl 0800

Turens andre punktering inntraff  like før Pernu. Noe senere, midt i byen fikk vi et  kjedebrudd. Plassen vi valgte for reparasjon var nok ikke den beste, for det ble litt smalt for en ung dame som skulle passere. Hun var mer opptatt av å kjefte en å bremse, slik at da hun var nærme nok hogg hun forbremsen i bunn og turen endte i et elegant svalestup til 19,5  i stil. Det gikk bra, men vi ble vel ikke venner, akkurat.

Vi fortsatte og et lite friminutt med innlagd vassing i Østersjøen , ble bevilget.Senere fortsatte vi og underveis var vi så heldige å få se en ulv på ganske nært hold. Den trakk seg kjapt inn i skogen da vi nærmet oss, men det var en fin opplevelse og se dette flotte dyret ute i det fri. Fant en reirplass ved Vitrupe etter en dagsetappe på ca.15 mil og  satt og solte og koste oss til sola forsvant i skogen og myggen angrep for fullt.

 Mandag

Våknet tidlig av en måltrost som spilte hele sitt repertoar fra kl 03.00 og utover. Vakkert, men litt i meste laget så tidlig på morgenen.

Fortsatte i overskyet vær i retning Riga, og fikk etter hvert noen regnbyger å bryne oss på.

Det ble litt uoverensstemmelser mellom GPS\en og magefølelsen, men vi kom oss inn til sentrum av Riga etter å ha passert noen heller triste og slitte forsteder som nok kunne trenge litt oppussing eller helst sanering.

Inne i byen vakte opptoget en viss oppsikt og vi ble kontaktet av en kar som hadde seilt på norske båter og pratet akkurat passelig norsk til at han kunne forklare veien ut av byen. GPS\en ble justert, og på 3felts veg trillet vi ut av Riga med vinden i ryggen og 30 km/t.

Langs veien var det masser av folk som solgte eikeløvskranser  som ble brukt til å pynte biler og folk med i forbindelse med den store festdagen i de Baltiske land som er ST.Hans.

Etter 18 mil slo vi leir ved Mersrags, nær sjøen

 Tirsdag ble en tøff dag

Startet med regn og det ble bare verre etter hvert.

Vi svingte inn på en grusvei som viste seg å være 5 mil lang og uten en eneste sving. Vinden økte og kom rett imot og vaskebrettene gjorde opplevelsen rystende, bokstavelig talt. En matpause på formiddagen ble inntatt hutrende under et par furutrer mens regnet høljet ned.

Et og annet busskur ble passert, men vi så ikke folk .Derimot såg vi nok en ulv, ganske så sky forsvant den inn i skogen og vi så den aldri igjen.

Kolkas ligger på en odde ytterst i bukta som Riga ligger innerst i .I havna her kunne vi se fiskebåter og endel millitære fartøyer og hadde travel aktivitet. Våte og kalde kom vi omsider til Ventspils.

Litt rådville begynte vi å filosofere om hotellrom eller hytte for natten.

Var innom en svær Rimi butikk, mye større og flottere en hjemme og handlet mat før vi fortsatte på leting etter overnatting.

Like utenfor byen fikk vi leie en flott hytte og vi kunne glede oss over varm dusj,  klestørk og ikke minst gode senger.En strålende avsluttning på en heller ufyselig 15 mils lang dag.

 Onsdag

Vi våknet opp til strålende sol og litt vind . Salet opp og dro i fin fart via Palanga  som hadde en enorm (millitær) flyplass,og Klaipeda og videre ned mot Kalingrad, og fulgte grenseelven som deler Litauen og den Russiske enklaven , og satte kurs for Kaunas. Landskapet her var heller flatt og ikke så lite fattigslig. Gårder og husklynger minnet mest om et svart hvitt fotografi fra 50 årene, og folk virket ofte litt grå og oppgitte. Mange av småbyene vi passerte virket slitte og var preget av lite velstand. De fleste vi møtte så ut til å ha nok med sitt, og virket mest som om de ønsket å gjøre seg usynlige for oss og unngå all kontakt.                                                                                    Alkoholismen var lett synlig, og det hele virket ofte litt deprimerende på oss. Noen byer derimot virket derimot velstelte og rene, og folk hadde glimt i øyet og kunne hilse og le. Vi ble til og med spandert is på av betjeningen i en butikk vi besøkte, og de ble behørlig fotografert av oss til stor fornøyelse for den lokale tilskuerskaren.                             Dagen ble avsluttet etter 19,5 mil, og vi fant en ypperlig reirplass i et skogholt, og koste oss med bål, middag og gode historier.

 Torsdag

Varmt og godt, med fin medvind.

Landskapet er flatt og fattigslig, men etter hvert blir det litt mer kupert og ligner på Danmark. Et og annet slott dukket opp på bakketoppene langs elven og minner om en svunnen storhetstid på disse kanter. Vi finner en ypperlig plass ved elven i nærheten av Radone, og rigger oss til for natten. Temperaturen innbyr til bading og vi stuper i elven uten en tråd til stor fornøyelse for en eldre fisker som stod i nærheten. Han viste stolt frem fangsten sin før han flirende forsvant  på sykkelen sin oppover stien.  Vi fikk vasket av oss de siste dagers skitt som grundig omgang med våtservietter tross alt ikke hadde fått has på. De mest iherdige av oss klarte til og med å barbere seg. Etter 20 mil på sykkelsetet er det fint å rulle seg inn i  soveposen og sove til et orkester bestående av frosker, fugler og summende insekter.

 Fredag

Vi våknet opp til en vakker stille morgen. På ei eng i nærheten satt en dame og melket kyrne på gammelmåten, et ikke uvanlig syn på turen.  Ellers så vi ofte hest og kjerre i bruk, mens  andre nyttiggjorde seg av noen gamle russiske traktorer til de daglige gjøremål. Åker og eng bar preg av lite gjødsling og avlingene var vel heller ikke av de største, men til gjengjeld var det en fauna og en blomsterduft overalt som var uforglemmelig. Kanskje vi på våre hjemlige trakter har mistet noe  med vårt intensive jordbruk?

Ferden fortsatte retning Kaunas. Noen kilometer på sykkelsti resulterte i, som i Norge, punktering. Den første skikkelige bakken på turen dukket opp, men 30 kg på tralla til tross, det var bare en fin avveksling og vi koste oss egentlig oppover.For å unngå den tette trafikken ut av Kaunas tok vi peiling på mindre og lengre veier

Et underlig kunstig høydedrag dukket opp i horisonten.Det viste seg å være en enorm kunstig dam, mye større en Edlansvannet må nok innrømmes. En lokal herremann kunne fortelle at dammen var bygget i 10 m tykk betong, kledd utvendig med jord og beplantet og vannet ble brukt båre til drikkevann og strømproduksjon.

Slo leir etter 16 mil i et mygghull ved Semeliske og krøp i soveposen etter en kraftig porsjon nudler med pølse og kaffe til dessert.

Lørdag

Flere av oss har problemer med akkiles-senene. Den hovner litt opp og lager besvær. Løsningen er blitt å tape ankelen, og dette fungerer bra.Ellers har vi holdt oss forbausende friske, og bortsett fra ømme bakdeler og litt knaking i sammenføyningene er vi minst like spreke som da vi startet.

Tordenskyer møter oss når vi triller i gang og fortsetter turen gjennom fattigslig lanskap før Villinus. Mye gammelt og falleferdig, men også nye hus dukker opp, så noe er på gang og det meste vil nok endre seg til det bedre på få år.  Spesielt barn og er nysgjerrige og prater når vi stopper for kaffepause eller for å handle. De kan, i motsetning til de voksne, engelsk, og graver og spør. Landsbygda  synes å bestå av gamle eller helt unge. Hvor ungdommen er lurer vi på, men antar at de er dratt til byene eller til utlandet for å jobbe.

Syklet 15 mil i dag ,og kjørte på mindre veier utenom Villinus i litt småbakkete terreng og studerer  alle storke reirene. På nesten hver gård har storken bygget reir på toppen av en stolpe eller liknende, og det ser ut som om storken trives blant mennesker der den spankulerer rundt på jordene og fanger frosk og jordrotter.

Ellers har vi ofte sett rev og mår langs veien og en og annen trane har også latt seg  beundre på vår vei.

 

Søndag

Tordenskyene puster oss i nakken , men vi holder unna for regnet. Passerer Drugenpils og fortsetter mot den Hvite-Russiske grensen. En liten omvei, men vi er litt nysgjerrige. Den første grensebommen blir betjent av en velvokst dame som forteller at vi nok ikke kan passere. Greit for oss som heller ikke hadde slike planer. Istedet  parkerer vi og tar oss et velfortjent friminutt ved grensestasjonen, og mener vi ble studert med stor iver av vaktsomme øyne på den andre siden mens vi spiste nistepakkene våre.

En ganske vanlig dag på veien, som vi vanligvis inndeler i pause kl 1100 og 1500 og kanskje en kaffepause i tillegg. Ofte tar vi en handlepause rett før vi slår leir, for å slippe å dra for langt med ekstra vekt. Blant annet går det naturlig nok mye vann. Matlaging og kaffe krever sitt i tilegg til det vi drikker i løpet av dagen. Derimot har vi lite vann å vaske oss i.    Vi lovpriser igjen oppfinnelsen av våtservietter som vi bruker når vann er mangelvare og det er en god hygienisk erstatning.

Stoppet og handlet i en butikk nær Kraslava. Her stod tre karer og drakk øl og hoiet utenfor butikken, før de satte seg på en moped og vinglet sorgløst avsted. Tydeligvis helt normalt på de kanter og ingen så ut til å ta notis av det. Slo leir etter 18 mil og avsluttet dagen med nudler med tilbehør.

Mandag

Fortsatte mot Dagda, og kom inn på en fredelig grusvei. Vi har lært oss og hate grusveier da de ofte er fulle av vaskebrett som sliter våre allerede såre rumper. Vi har til tider brukt både sinksalve og plaster, men vi herdes etter hvert. Denne veien var derimot ganske fin å sykle på og blomsterfloraen langs veien var fantastisk. Insekter i alle størrelser forfulgte oss, og klegg store som flaggermus var en stadig plage.

Vi fant en idyllisk badeplass der vi badet og vasket sykkelklær som etterpå ble hengt utpå bagasjen til tørk.

Fortsatte videre og passerte en hyggelig by som het Rezekne og slo oss til ro etter 15 mil rett nord for byen.

 Tirsdag

Våknet utpå natta til et skikkelig regnvær. Teltene holdt tett ,men over nettingen i taket hadde sikkert en million fluer søkt tilflukt for uværet og de var ganske uvillige til å dra sin veg da teltet skulle pakkes ned.

Fortsatte nordover i grått vær og lett regn, men etter hvert kom solen frem og regntøyet kunne pakkes bort igjen. Vinden blåste vår vei, og vi lå ofte opp mot 30 km/t i lange strekk. Ikke så mye å se underveis, men de evindelige russiskbygde boligblokkene som nesten alltid er å se i byområdene er like stygge og grimme overalt de dukker opp. Grå og rustne står de der med sprukne vinduer og falleferdige balkonger og med alt fra striesekker til laken fungerer som gardiner.

Fant en koselig soveplass på ei tilbaketrukket eng, og vi satt i skumringen og spiste markjordbær og beundret rådyrene som varsomt våget seg frem i skogkanten. 16 mil i dag.

 Onsdag

Vi beveger oss nordover, men tar en avstikker innom grensen til Russland. En kø av lastebiler venter på å komme over. Alle ser ut til å ha god tid, så litt venting er visst ikke et ukjent fenomen på de kanter.

En gubbe sitter og fisker i en pytt nær grensen. Nysgjerrigheten overvant skepsisen, og han tuslet bort til oss for nærmere studier. Han kunne selvfølgelig ikke et ord engelsk, men han smilte bredt med alle gulltennene sine da vi forærte han en gul refleksvest.

 Ettersom vi ligger bra an i henhold til skjema, blir det noen omveier på mindre traffikkerte veier, og dagens 15,5 mil blir egentlig bare 7 mil i nordlig retning.Stoppet i Mooste, en liten by for proviantering.To av oss syklet i forveien for å finne overnattingsted, og det førte til at vi bak mistet oversikten og ble usikker på veivalget.

 Det hele endte med at vi ble innlosjert i annekset til en hyggelig herremann vi traff ved vegen.

Han trakterte oss med både grilling, mat og trekkspillmusikk og hadde et hjerte av gull. Han snakket toppen 4 ord engelsk, men på en forunderlig måte holdt vi samtalen i gang hele kvelden. Neste morgen dukket han opp med kaffe og vaskevann  og vi tok motvillig farvel med denne hyggelige mannen som ikke visste det beste han kunne gjøre for oss.

Torsdag

 Etter litt telefonering var troppen atter samlet . En mil skilte oss denne natta, og de andre kunne fortelle at de hadde fått besøk fra gården de overnattet i nærheten av , og fått jørdbær av  husets frue og sønn.

Vi tok peiling på Peipsi Jervi, en svær innsjø mellom Estland og Russland. Kullsvarte skyer truet med uvær og vi fikk noen kraftige regnskyll over oss.   Et sted vi passerte var bakken hvit av hagl. Beslutningen om å finne tak over hodet til natten var enkel å ta, og omsider dukket en gammel kommunist campingplass opp.  Her ble vi tildelt to hytter og vi fikk aller nådigst betale med euro, siden Visa og kredittkort var ukjente begreper der i gården.

Hyttene var nedslitte og ikke noe å skrive hjem om, men de var da tette. Servicebygget var ikke oppgradert siden Bresniev`s tid, men vannet i dusjen var til tider varmt og badestranden var flott så alt i alt var stedet greit nok. Pizzaen som vi ble servert var ikke all verden, men damene i baren var hyggelige og gjorde sitt beste og forsynte oss med hamburger i tilegg.

 Fredag

22 mil igjen til Tallinn.

Lette skoddebanker møtte oss da vi tråkket ut på nest siste etappe, men etter hvert kom solen og varmen .Syklet rett nordover til vi kom inn på hovedveien som fører til Tallinn.

En flott veg med bred skulder å sykle på . Vi måtte flire mer en en gang av skiltene som tidvis dukket opp: This road is build with support from EU”  stod det med hvit skrift på blå bunn,. I Norge ville det kanskje stått: Her skal Staten Vegvesen bygge vei så snart bilistene har betalt nok bompenger”, fleipet vi med.

Kamperte for siste gang nær en rasteplass ved hovedveien, og inntok vår siste middag i det fri for denne gang. Det ble en urolig natt da mye trafikk som gjorde søvnen litt uryddig. Samtidig lå det nok litt i bakhodet at vi kanskje eksponerte oss litt vel mye for folk av det uærlige slaget.

Lørdag

6 mil igjen

 Vi ble velsignet med vinden i ryggen og solskinn på sjarmøretappen vår. Vi stoppet  etter noen mil for kaffepause og traff en lokal sykkelhelt. Han kunne fortelle at det var fredeligere å ta gamleveien inn til byen, og pekte ut retningen for oss.  Han fikk også  i oppgave å fotografere og ta ”klassebilder” av oss, en utfordring han løste på en utmerket måte.

GPSèn loset oss greit gjennom byen, og uten nøling tok den oss til hotellet vårt, der vi til slutt stanset med forhjulet omtrent i resepsjonen.

En etterlengtet dusj, et kraftig måltid og en rundtur i gamlebyen ble avslutningen på  Baltikum Rundt, og etter en god natt søvn pakket vi utstyret og sjekket inn for destinasjon Sola.

 

Skal prøve å memorere turen mens minnet fortsatt er varmt. Noe er sikkert glemt, mens andre ting vil bli husket for alltid.

Inntrykkene er mange etter en slik tur. 245 mil på 14 dager er tross alt en formidabel distanse, nesten et lite Tour De France, og vi har sett og opplevd mye. De forholdsvis lange etappene vi la opp til begrenset nødvendigvis muligheten til å gi oss tid til å se oss  noe større om, eller få større kontakt med folk på steder vi passerte.

Da vi bestemte oss for å reise var planleggingen enkel. Arnfinn gjorde en kjempejobb med reisebestillinger og reiserute, og med erfaring fra andre turer var han en naturlig leder for turen.

Vi andre bidro på forskjellige måter. Olav  ordnet kontakten med Arnstein hos Bike Brothers, som brukte sin erfaring og ekspertise og anbefalte Bros Adventure sykler med  xt utstyr til turen.  I tilegg valgte vi hvert vårt sett med kort bekledning og en langarmet jakke. Både sykler og utstyr fungerte perfekt og passet glimrende for vårt bruk.I litt kjølig eller fuktig vær var den langarmede jakken fin å ha. Den var lett og vindtett og holdt småregn ute. En takk til dere som velvillig lånte oss sykkeltrallene. Disse er en genial oppfinnelse og gjorde turen enklere, selv med 30 kilo bagasje hver å dra på. Å få med seg det nødvendigste er en vanskelig oppgave, og vi oppdaget raskt fordelen med å pakke klær i plastposer for å holde dem tørre. Posemat og pulverkaffe var viktige indrigrenser, og en Leatherman kunne brukes til det meste. Pitter medbrakte en rull bred tape, som han brukte å tape anklene med da akkiles senene begynte å bli vonde. Hans erfaring fra hardt arbeid som slakter kom oss til stor nytte. Våtservietter ble vår redning når vi ikke hadde tilgang til vaskemuligheter, og disse hjalp oss til opprettholde hygienen. Erfaringen med ”punkteringsfrie” dekk var litt blandede. Fine på asfalt, men sporet litt på grus. Minuset er at de er stive og vanskelige å få av ved punktering. At det falt noen ukvemsord da Pitter punkterte, og dekkspakene brakk kan herved bekreftes.

De baltiske statene var vel ikke helt som vi forestilte oss. Trafikken, som vi hadde forestilt oss som uhyrlig og nærgående, tok mer hensyn til oss en hva vi er vant med i Norge.  Veiene var  fine, som regel med hel asfalt og bra dekke. Partier med huller og lappeteppe som vi kjenner det hjemmefra opplevde vi i liten grad.   Naturen var vakker med mye skog og flatt terreng, spesielt langs kysten. Flere steder opplevde vi å se flotte sandstrender , oftest nesten folketomme. Utenom byene så vi lite folk, og på leirplassene fikk vi alltid være i fred.  Endel jordbruksområder lå bakk, eg mye av de enorme myrete slettene vi så var nok heller ikke dyrkbare. For planter fugler og dyr var det derimot et eldorado, og vi opplevde et rikt dyre og fugleliv. Storken ble etter hvert et vanlig syn, og likeså traner, hauk, falk og ørn. Småfugler kvitret overalt og til og med åkerriksa, som vi nesten ikke hører hjemme lenger var vanlig.

Vi ble fortalt at villsvin,  rådyr, bjørn var vanlig i skogene. Selv opplevde vi å få se to ulver på turen, og vi konkluderte med at verken Senterpartiet eller Bondelaget kunne ha særlig sterk oppslutning siden disse dyrene mange er så redde for hjemme fikk være i fred her.

Ikke alle  steder var like velstående. På landsbygda opplevde ofte små kår,med jordbruk på gamlemåten med bruk av hest og kyr som ble melket for hånd ute på enga. Førsteintrykket var at det virket litt stusselig. Husene var små med utedo og brønn på tunet, uthusene ofte falleferdige. Kjøkkenhagen, derimot var som regel alltid stor og velholdt. Men de hadde sitt liv og hadde kanskje nok og fornøyd med lite. Vi med vår rikdom har det muligens ikke så mye bedre når alt kommer til alt.

I byene så vi nesten alltid boligblokker i gammel god kommuniststil. Stygge slitte og lite bovennlige skjemmet de ofte førsteinntrykket av byer som egentlig var ganske flotte.

Kirker i alle fasonger dukket stadig opp. Løkkuppler var ofte å se, likeså svære trekirker og staselige byggverk i stein. Stort sett var de også bra vedlikeholdt.

Butikkene var av forskjellig størrelse og kvalitet. På mindre steder besøkte vi ofte den lokale kolonialen, og handlet over disk med ekspeditriser som var kjemisk frie for språkkunnskaper. Ofte var det så som så med kundebehandlingen også, men pekemetoden fungerte som oftes.

Handlesenterene på litt større steder derimot ,var minst like velutstyrte og kundevennlige som hjemme. Her kunne en matglad syklist lett drømme seg vekk i lengre tider, uten at jeg skal nevne noen spesielt ved navn.

Hotellet i Tallinn lå sentralt plassert i forhold til gamlebyen. Her var gamle flotte bygninger, trange brosteinbelagde gater,  restauranter i alle  kategorier og et yrende folkeliv med på å lage en fin ramme rundt vår avslutning på  rundturen i de Baltiske land.

 Hva som får fire gamle gubber til å legge ut på en slik tur fremfor å slange seg på en sydlig strand i 14 dager er det vanskelig å svare på, men kunne vi valgt om igjen ville nok valget blitt det samme.

 Med Hilsen

Arnfinn Salte, Per Reidar ”Pitter” Olufsen ,Olav Steinskog og Tor Inge Gystøl