Siden ble lagd 27.11.2005 og sist oppdatert 30.10.2006

Historia
 

Historien til Aalgaard Sykkel & Spaserlaug:

En kald februar dag i det herrens ar 1994 sa Aalgaard sykkel & Spaserlaug lyset.
I en tid preget av tungsinn og apati etter Irak krigen,hoy arbeidsledighet og sist men ikke minst hvalfangerskutene hadde sluttet a ankomme Sandefjord med havets rikdommer.
Tre unge menn med høye ambisjoner om a spre litt glede i folks hverdag samt motta noe oppmerksomhet gjennom pressen startet da denne klubben som har vokst seg stor og sist men ikke minst fungert akkurat som planlagt.
Vi har erobret hoye fjell og dype daler -vi har frembragt smil og glede hos vare venner og medlemmer-vi har sykklet utallige km bade alene og sammen.
Husk at "Ingen glea er sa stor som at gjera andre glad" og det vil ga deg og dine godt i hverdagen samt at du vil vere hjertelig velkommen i vare medlemsrekker og venner.

Her vil vi samle historia fra våre medlemmer, førstemann ut var Tor Inge Gystøl som utfordret Roar Valseth, som utfordret Gunn Maren og her følger hennes historie:

SYKKELHISTORIA MI -  PÅ EN MÅDE…..
(Gunn Maren Jackobsen, oktober 2006)

Nei nu har det vært mye mas om den hær historia. Men det e ikke lett for ei travel kjærring som e utslitt og trøtt ætter dagens kav og slit , og som  like tvn og avisa etter klokka ni om kvelden, å få tid til absolutt alt altså…Men nu skjønner jo til og med æ at nu e det dags att sætte sæ ned og fullføre det som en gang ble lovet Roar, nemlig å fortsette sykkelhistoria. Av en eller annen grunn så har den godeste Roar mumlet noe om at han har så lyst å høre koss barndommen min var. Om det e nå psykologisk nytenkning han skal ha ut av det e ikke så godt for mæ å finn ut av, men det e vel sikker viten at barndommen prege oss alle i hop. For de uinnvidde så kan æ vel bekrefte at æ e barnefødd i Kirkenes. Kirkenes vil vel kanskje enkelte betegne som et grisgrendt strøk, likesom Oltedal av andre kanskje ville bli betegnet som det samme, uten sammenligning for øvrig. Høyest opp mot nord, der landet sør seg svinger… Ligger der ei bygd, hvis navn så liflig klinger; det er Sør-Varanger som meg huer best….Ordene er del av første vers i kommunens ”nasjonalsang” og beskriver kor vi e hen. Men Finnmark e fylket og Sør-Varanger er kommunen. Det e jo slett ikke alle som har vært lenger nord enn Bergen og for nån så e jo til og med ”nordpå” sånn ca ved Stadt!  Men det e nu rart med oss menneska kor vi havne bosatt hen i verden.  At æ ble bosatt hær på denne flotte plassen Ålgård e nu også ei historie. At æ for øvrig har vokse opp i Kirkenes e nu også nokså tilfeldig egentlig. Æ syns det e artig å høre kor folk e fra. Kor de stamme ifra og koffer dæm bor dær dæm bor. Når æ blir enda gamlar enn æ e og ikke lenger klar å trø mæ opp bakkan på sykkel, så trur æ helt sikkert at æ skal bruk de samme timan på å finn mæ ny hobby innen slektgranskning. Det fænge mæ, men høres kanskje for mange like kjedelig ut som regnskapsbransjen eller ligningsetaten som e di tingan æ egentlig kan best her i verden. Sånn sedd fra yttersida da…!!  Men æ har morfar som kom fra Medby i Saltdalen i Nordland, æ har mormor som e barnefødd på Moi (ho blei 97 år i høst),  æ har farfar som har sine aner fra Karlsøy i Troms, og mi farmor som vokste opp i Tverrelvdalen, plassen utfor Alta dær dæm syng når dæm snakke, fordi de fleste som bodde der kom vandrende fra Østerdalen for å jobbe med skiferproduksjon.  Så da kan æ vel si at æ skulle dække de fleste områdan i landet. E det rart man e som man e ? Og hvis æ da skal skryt litt så kan æ jo si at æ e halvt rogalendig og hvis æ skal skryt enda litt mer så vet æ at far min (som også like å finne ut kor folk komme fra)  har funnet ut at vi visstnok også kan si å finne noen noen aner tilbake til Moutka-navnet som e av samisk opprinnelse. Men dessverre ikke mer enn det! Det e kanskje derfor æ fikk sånn lyst til å få mæ en ny sommererstatning for advendtskransen over garasjeporten! He he. Den som leter han vil finne.. Er det ikke nåkka som heter det?

Men så var det tilbake til barndommens aktiviteta. Det e lett å prate sæ bort fra emnet. Men når æ tenke tilbake så hadde vi en aktiv barndom. Vi var ikke mindre enn 6 søsken i vår familie. Ikke var vi av de minst høylåtne heller, og tett i alder var vi åsså, sånn ca en født pr år, med et lite hvileskjær innimellom. Og hu siste kom sånn ca 13 år etter nestsiste.  Æ huske at når vi dro på besøk så fikk vi beskjed om å ikke krangle og ikke spise for mye av kaffebordet ! På søndagan så dro vi på tur, men først etter at vi hadde vært på søndagskolen.  Og de turan som æ huske best e alle skituran med far min. Han likte godt å gå på ski. Det gjorde for så vidt vi også. Men det va nu helst sånn at han gikk noen hundre meter foran oss og vi kom halsende etter og lurte på kor langt det var før vi skulle snu. Alltid var det bare over neste bakketopp.. Og med en liten bit kokesjokolade på lur, så fikk han det alltid som han ville.  Etter at æ ble stor så har æ jo skjønt at det han aller mest var ute på, var at han skulle slå to fluer i en smekk. Passe unger (mamma var hjemme og lagde søndagsmiddag) og drive egentrening. Men vi var iallfall ute på tur….aldri sur..

Vi va åsså veldig mye på bærtura. Blåbær, multebær og tyttebær. Og vi måtte vær med. Det nytta ikke å si at vi ikke hadde lyst. Mor mi fortelle at æ va så sta ( når æ va yngre ) at æ en gang da æ æ klart hadde sagt ifra om at æ ikke hadde lyst å vær med, men måtte allikevel, satt på  multebærspannet en hel dag og bare furtet. En hel dag….satt æ….Men hjemme har æ en snill mann. Han sier aldri at æ e sta i dag. Har sikkert vokst det av mæ!  Bare sånn at det e oppklart!

Vi dreiv egentlig med mye rart før i tida da vi var små. Sånn som ungan ikke driv med nu lenger. Og masse av de fysiske utskeielsan vi dreiv med var lek. Vi lekte politi og røvera, dunk i boksen, vi hoppa på stein i fjæra (det var om å gjøre at den første i rekka hoppa så langt at de bak ikke klarte å følge etter) vi hoppa på isflakan i vårløysinga og ikke minst så gikk vi til skolen. Det var ca 2,5 km til vårs skole. Og dit gikk vi (småsprang når vi var seint ute og det va vi jo ofte ) både til og fra. Og så gikk vi tilbake om ettermiddagen når vi skulle på speidern, treninger eller skolemusikken. Og så gikk vi hjem igjen når vi var ferdig. Og da vi ble litt større og hadde nåkka gutta vi skulle sjekke ut om kveldene, så gikk vi jammen mæ da åsså. E det rart at vi blei god til å spring og fikk gratis kondistrening i tillegg.  Det blei jo nån kilometera pr dag bare til og fra. Så kom jo treningan i tillegg. Vi lekte kyss bak hjørnet også, men det va nu helst ei anna slags trening det da. Tru om det e nån unga i dag som vett ka det går ut på ?

 Æ spilte håndball for eksempel. Det e både artig og utrolig sosialt. Vi reiste mye og langt også, bare for å spille seriekamper. Det var 2 lag i vår kommune. Skulle vi spille mot andre lag i serien så var nærmeste lagan i Vadsø.  Og dit e det 17 mil. Det e omtrent like langt som om 10-års laget til dattera mi skulle ha reist til Lindesnes bare for å spille seriekamp. Og så høre æ at foreldra i dag klage når dæm må kjøre helt til Nærbø eller omegn i samme ærend. Da æ kom over på damelaget så var vi ett år eller to i nord-norsk 2. div. Da brukte vi omtrent anna hver helg hele vintern på reis for å spille kampa. Vi hadde kampa mot lag fra Bodø, Harstad, Narvik og Tromsø bl.a. Og det e langt det !  Og æ trur vi brukte en formue i reisebudsjett både for laget sin del og av privat kasse. Dvs pappas kasse !  Og for å reise så mye så var det jo en selvfølge at vi brukte tilsvarende tid på å jobbe dugnad for å skaffe reisepenger. Men artig var det iallfall. Til og med nesten artigare enn å sykle! Det e mange artige historia å fortelle, uten at det e alle som egne sæ på trykk. Men dæm e nu lagra en go plass iallfall.  

Men mange år før det hær, så tok storesøstra mi mæ med bakpå sykkeln, og sa at nu skulle også æ bjynne på friidrett. Og det gjor vi. Vi var så heldig vi som vokste opp på den tida, at vi hadde noen skikkelige ildsjela som stod på for ungan og tok ansvar for fysisk oppfostring. Det e nu sånn på de fleste plassan at det e ildsjælan som drive aktivitetan framover. Hos oss var det spesielt Arne Ulvang. (han e forresten i full vigør ennå i dag med den slags aktiviteta). Han drifta ungan i både skitrening og friidretten. Nu har æ aldri vært så veldig gla i å gå på ski. Men æ likte vældig godt å spring og drive med de tekniske øvelsan. Terrengløp var også en favoritt.Vi sprang mye stafett på bane også. Det ble ganske mange kretsmesterskap etter hvert.  Æ va forresten ganske rask som ung. Æ pleie å skryte te maen at æ har pers på 100 metern på 13 blank.Han blir ikke særlig synlig imponert, men det e nok fordi han  ikke vet forskjell på 12 og 13 blank! Det e ikke så verst tid som 15 åring og uten verken topp utstyr på beinan eller banen. Æ huske at æ ett år tenkte at nu skulle åsså æ bjynne på skitrening sånn som de andre søskenan mine.  Vi hadde barmarktrening før snøen kom. Kjempegreier. Og da første snøen la sæ i november var det på me skian. Æ va på  den første skitreninga og så fant æ ut at nei, det hær va ikke nåkka for mæ. Det e ikke så godt å si ka det va, men enten like du en ting eller så like du det ikke. Sånn e det jo med sykkel åsså. Like du det så blir du hekta. Æ huske godt da æ skulle lære mæ å sykle. Vi hadde nettopp flytta inn i nytt hus og det va sommern æ va 7 ½ år. Før var det ingan morer eller farer som va ute og holdt i bagasjebrettet eller hadde oppfunne støttehjul. Det va nu helst å sørge for egen læring. Ikke hadde vi egne småsykla heller. Æ lånte mamma sin tråsykkel og la ut på veien. Fram og tilbake helt til man klarte å holde balansen. Det gikk galt den gangen. Æ trynte skikkelig og har enda et stort arr på venstre kne som minne mæ på sånt. Før i tia så fikk vi hull i hodet åsså. Det e det ingen unga som får lenger. Høre aldri om det. Før var det liksom greit det meste, så lenge du ikke fikk hull i hodet. Det va den store skrekken. Da hadde du liksom slått dæ da…

 Men æ har hatt egen sykkel da. Den kjøpte æ for penga fra min første sommerjobb. Æ spleisa med mor mi. Det va en sånn fin brun kombisykkel. Ikke den med de små hjulan, men den med de litt større. Fant vel ut at den kunne trille litt fortere. Men vi brukte jo ikke sykkel til trening da. Det va nu mest for å komme oss frem og tilbake til ”byen”, så gikk det fortere enn å  gå. Men så gikk det ikke så mange år før æ faktisk kjøpte mæ en racer. Når æ tenke mæ om så må æ jo ha likt sykling litt bedre enn æ kan komme på.  Om det va så mye racer vet æ nu ikke, men det va en blå DBS med bukkestyre og hele 6 gir. Og det ble iallfall til at vi tok oss noen turer bare for treningens skyld. Nu e jo ikke akkurat Finnmark den plassen i verden kor sesongen for bruk av sykkel e den lengste, men akkurat som vi tok ibruk småskoan på 1. mai så kunne du jo også ta ut sykkelen for sesongen.  Sør-Varanger e forresten den eneste plassen i landet der du i løpet av en dags sykling kan være innom 3 land samme dag.  30 min sykling fra byen når du grensa til Russland. Har du med visum kan du selvsagt sykle inn i landet, og har du ikke det så kan du bare snu sykkeln, trø en 7-8 mil så er du straks inn i Finland. Men da råde æ dæ til bare å snu igjen, for da e det sånn ca 70 mil til neste sivilisasjon av betydning. Som e Rovaniemi.  Det e lange avstanda der nord!

  Det ble ikke så ytterst mange mil på den sykkelen. Men æ har nu hatt han med mæ helt sør te Ålgård. Og det e ikke mange ukan siden at æ faktisk forærte den til ytterligere bruk i Romania eller noe sånt. Det ble også mange år innimellom kor det va smått med skikkelige fysiske utskeielsa. Hele 80-tallet var en lang fest…ikke sånn helt bokstavelig da.,men ikke så langt unna. Hele 90- tallet var prega av små unga, jobb og noe husstell.  Så tilslutt innhente aldern dæ, du blir litt stiv i knærne og litt stiv i ryggen. Her må det litt mer trim til enn vanlig husmortrim, og slik ble det spinning for mæ. Og det va kjæmpegreier syns æ.Nede på Trimloftet.  Skikkelig svett og drivende rytmer som gjør det artig å drive trening. Og så va det en rar kar der som pleide å ha spinning på søndagan, en med snurrebart og snus, spilte helst musikk fra femti-seksti-tallet, og ei trøya full av svette. Han va fæl å prate og hadde sånn humor som æ egentlig bare kan huske at æ kunne kjenne igjen fra guttan hjemmefra. Han va iallfall go te å gi komplimanga og ville gjerne at alle skulle bli med å sykle Lysebotn-løpet. Æ va jo innerst inne litt sånn ubevisst interessert i sykling, for æ hadde jo fått med mæ fra avisa at det gikk et sånt løp, og æ hadde faktisk fått maen til å ta en biltur inn te Byrkjedal ett år æ visste løpet gikk. Bare sånn at æ kunne sjekke ut de der galningan som dreiv og sykla så langt og så bratt. Det e litt rart det der med sykling. Men når du ikke drive med sånn aktivitet sjøl, så e det litt vanskelig å forstå at det går an å sykle mer enn ei mil eller to pr dag. Æ huske en gang en herværende ligningssjef i kommunen, vi satt i kaffidrøs en mandag morgen, og så fortalte han at han i helga hadde sykla fra Ålgård te Nærbø. Æ va imponert. Æ visste jo sånn ca kor Nærbø va henne, men æ trudde nu slett ikke at det gikk an å sykle sååå langt bare på en dag!!! Rart kor man forandre mening etter kvert!  

Men han der rare karen med barten, han fortalte om at han var med i nåkka som het Lauget, dær måtte æ bli med sa han, Der dreiv dem på med forskjellige sosiale aktiviteta og så gikk dæm på tur også innimellom. Men ingen kunne bli medlemma sa han, før dæm hadde gjennomført Lysebotn-løpet. Æ vet nu ikke helt om å skulle tru på han, for han fortalte nu så mange historia, den ene rararer enn den andre. Den om Stara-Lars e vel den mest oppfinnsomme vil æ nok tru. Men skal du høre den, så må du nok ut på beinan på tur.  

Han visste om en som hadde en rimelig racer til salgs, og før æ visste ordet av det så hadde maen og æ vært nede på Sandnes og kjøpt racer. Og ut på tur bar det. Rundt Fjermestad og runden rundt Seldal var mer enn langt nok det for mæ. Æ kjente nu ikke så mange som sykla i det hele tatt, så de første månan ble det mange tura aleina. Og sånn va det æ blei bitt av den basillen. Det blei nu mer ”masing” om den der Lysebotn også. Æ hadde jo vært der en gang med bil, og da var det så bratt huske æ, at æ nesten ikke turde sitte på i bilen. Men æ hadde jo litt lyst også til å vær med da. Må jo innrømme det. Syns æ hadde vært langt og lengre på sykkeltura den sommern, men grudde nu veldig for det hær.  Men det endte nu med at æ stilte til start.Va så nervøs bare med tanken på ka som skulle skje at æ de to siste dagen nesten ikke hadde klart å få i mæ mat.  Etter mye gåing opp bakkan (hadde vel ikke noe peiling på girutvekslinger og antall tenner verken foran eller bak ). Kom mæ  endelig over toppen og hadde en forholdvis kjempetur resten. Fikk følge med en dreven Stavanger-syklist som var ute på tur den dagen. Han introduserte mæ for hva lagkjøring var, fortalte om sine sykkelturer i området og vi hadde gode stopp på matstasjonene. Æ må jo innrøm at æ da trudde at matstasjona va til for å stoppe på, og ta sæ en lengre hvil.

Det e utrulig ka drevne syklista i baktroppen har å lære vekk til uerfarne syklista. Og takk for det…Og slik ble jomfruturen for mæ. Og siden har det vært mange lange og fine tura på sykkel både med og uten folkan i Lauget. For ikke å snakke om alle de kjekke turan vi har hatt på fotan også. Det hær va i  2001. Det mest flotte oppi det hele, e vel at det nu e iallfall masse flere damer med, enn den gang.  Æ huske æ telte på resultatlista det året at det var ca 8 damer med på løpet. I år tror æ at æ telte noe sånt som over 30 damer til start. Og om ikke det e ei flott utvikling så vet ikke æ.

Men nu skal æ slutte å skrive. Æ har heller lyst til at ei dame som æ vet iallfall både har reist langt og lenge, syklet og løpt langt og lenge, va det første kvinnelige medlemmet i Lauget og e ei særdeles sympatisk og koselig jente, skal få fortelle si historie.Ho hete Karin.  Ka ho velge å fortelle dokker, trur æ helt og holdent skal få bli hennes eget valg. For egne valg det har ho iallfall gjort!

 Mine sykla
(Roar Valseth, desember 2005)

Æ bli tatt på sænga en gång iblandt ,og det vart æ ein lørdagskvell i november i 05. Det kom ein mail fra VP, å æ mått da sjå på det vedlægget omgående. Æ e itj så flink te å ordlægg mæ , men hen e det nån ord.

Den første sykkeln fikk æ på Bedehuset oppi Værdaln som 2 åring æ tru itj den va ut fra storsaln på bedehuset. Det va sekkert en kall vinterdag i desember, æ hi glømt om det va te jul eller 2 årsdagen. Itj e det så mang som kan fertæl mæ det heller æ trur lissjbroren min arva den dvs æ hadd itj bror da, men han kom. Sykkel nr.2 va ein blå DBS m tri gir , kjøpt ferr konfpengan .Rulla ein tur på skolen , å ein langtur helt te inntrønderhovedstaden Steinkjer, så gjekk æ over te Sundap mobed m heile 2 gir som æ mått trø i gang ,og det va nærmest ein sykkel ferr æ hadd itj altid pæng te bænsin , så æ trødd heim mang gång. Men sykkel det va itj nå som passa mæ. Æ ville ut på ski, og oppi Værdaln va det å my snø å nån kuldegrada , æ hi opplevd 40 kalde grada/ dæsken det va kaldt det. Æ voks opp med ein far som spælt handball, men han fekk itj mæ med på den bølgen. Det va ski om vinteren ,og fotball på grusbana når snøn vart bort vi va itj så nøye grassbanen va ferr ”proffan”. Æ fikk med mæ Flyktningeloppet 3 år + nån lokale skirenn, men æ ga mæ på topp. Reiste te sjøss som 16 åring å har opplevd næsten aill værdens land som har havner da. Var med på ett stort skipsforlis i 1969. ”Silja” tankeren æ va på da kollidert i Middelhavet, 24 omkom - men æ klart mæ ætte 4 imers svømmeturen i olje & saltvann , og dermed va å den kariæren over. Musikken hi allti stått mæ nært , og Music Booking va det broren min som starta. Han omkom i ei trafikkulykk ,og æ overtok da det som ein hobby. Det e kranførar æ opprinnelie e, og som æ fremdeles prøva mæ på. Æ e itj så glad i hornmusikk ,me ællers like æ næsten alt innen musikk/ unntatt Sputnikk. Æ va ætte min karriere te sjøss kranfører i diverse firma bl. a Selmer å dæm sendt mæ ned te Stavanger -nærmar bestæmt NC. Æ skull vårrå der i ca 4 væka på ein glid, men i storbyn Stavanger va det ein plass aill va innom, og æ den stillferdige hængt mæ på ein kvell , mått da sjækk utelivet. Sjøhusa va uteplassen nr.1 på den tia. Og første kvelln der traff æ ”prinsessa” Anbjørg som æ vart gift med ,itj først kvelln men litt seinar.

Vi fikk oss ei tomt i det såkalte ”Jusfeltet” på Ålgård, og ein forferdelig vinterdag i 1986 skull vi opp å sjå på tomta men det va itj ænkelt. Ferr første gang på mang år kom det snø åsså va det my vind den dan, så dæm som hadd bynnt på husa va ut ferr å finn det som vart vækk i stormen. Men huse kom da opp i løpet tå nån måna, og æ vart Gjesdalbu dvs æ e å bli værdaling – men trives stykkbra . Åra gikk å kiloan randt på æ va da alt ferr lite i aktivitet å formen va elendig. Den længste turan te fots va helt ne te ”Bokken” å nån turmarsja. Æ va ut på ein del spællejobba oppi Campingen ferr ein gjæng som surra rundt på 2 hjul, og ein klovn i baren m gul t-skjort & slepps. Fæstan va artig , å mikrofon va populær da som nu. Det va mang gång vi såg de gule på sykkel å vi lurte på koffer dæm sykla så my , og vi såg den gjængen i 17 mai toget fremdeles va itj æ klok på ka det va ferr ein gjæng. I 2002 fikk æ tilbud om å still te start som nr.1 Lysebotn – Bryne. Det va i mine tanka fullstendig galskap, og takka nei som den blyge æ e/va. Men han som æ itj vesst navne på ga sæ itj så lett. Men under fæsten på puben ætte julerittet i 2002 va han på mæ igjen. Og æ va da på gli. Ja ja Pitter æ e itj den første du får me dæ. Vinteren gikk å æ fikk tak i ein DBS Kilmanjaro å prøvd mæ , men sykkel va fremdeles itj nå ferr mæ . Æ tok ein tur opp Åslandsbakken å den va styggbratt følt æ tunga hång som eitt slepps , det gjekk itj særle forrt nei. Æ gikk te anskaffels av ein ”Hybride” og det va ferr mæ himmelrike. Nordsjørittet i 2003 tok æ med Kilmanjaron ferr å prøv mæ fram.

Mang år før denne tid va æ ned te nabon æ itj vesst navne på i eit anna ærend , men æ sa te prinsessa at det va ein trivelig kar. Å æ såg da avkomme hans på sykkel i skogen flæir gång over stokk å stæin i vill fart, og faren på slep. Vi hælst da på kvaranner over hækken , men det va itj så my meir. Han hadd ein hainhoind som va døpt te Felix ,og den hospiterte i Nibbalia 23 i blant – miniprinsessa hadde ein tendens te å ta sæ tå alle dyr i nabolaget. Ettervært ble det både kaffe – kaker å my anna godt i kopp & glass. Vennskapet utvikla sæ. Kolles vi fant tonen på pedalan e litt uklart ,men æ mått jo ha mæ trænar. Den trænarn va litt ferr sprek te mæ. Han va da tålmodig karn som taua på mæ rundt omkring på Jærn, og æ som trudd att flateste jærn va flatt. Så skammele feil går det å ta. Æ glømme allder første gången æ skull opp Tingahaugbakken , æ va sjokkskada – bakken va styggbratt å mer enn det . Kiloan randt av å fort fra langt over 90 ned te dagens vækt rett over 70 e da littegrann. Han i nabohuset som æ fekk me mæ på pedaltura rundt omkring overalt , lange styggbratte bakka - mye skog- glatte veier/stier i all slags vær tok vi ut. Så kom den store dan vi fekk transport ned te Lauvik nu va det klart ferr ilddåpen uff æ va nærvøs – på båten inn te Lysebotn ett yranes liv, men te start kom æ sammen med selvutnevnte trænar. Æ va itj så høg i hatten. Gunn Rita skull vent på mæ hu venta i 20 meter så va a bort , men æ kom i mål og ned te nabon hvor ferden gikk ned på klubblokale. Det va ei god følels å ha fullført, å dæsken det hi rulla mang mil ætte den tid. Odda – Bø / Birken & Styrkeprøven e fullført. Æ hi mang å takk ferr den formen æ nu hi ,men min gode venn Tor Inge hi virri te stor hjølp. Vi hi sykla ritt hen å den , mang ei mil på pedalan… vi hi terrasseforeninga -Team Nibbalia & ikke minst hallelujateltet kor vi tar inn drekkvara ætte sinnsstemning å spælle my musikk men itj ”svensk hornmusikk”. Som Tor Inge trænarn sei , Lauget e å bli ein fornøyelig gjæng . De gule e overalt kor det sykles , å æ e stolt tå å vårrå medlem i Lauget. Livet på sykkel starta som 2 åring oppi Værdaln å ætte en pause på ca 50 år så sykles det igjen. Att det va kaldt oppi Værdaln e ingenting mot den deln tå landet hu æ kaste pinnen videre te .. Hu Gunda fra høye nord med døpenavnet Gunn Maren

Et liv med hjelm
(Tor Inge Gystøl, november 2005)

Eg he allti brukt hjelm, ja ikkje allti,då, men når eg he sykla, meine eg. Forresten ,det e vel ikkje heilt rektigt det heller, for i den tiå eg vaks opp fantes det knappt hjelma. Me såg jo bilde i Aftenbladet frå et å annet sykkelløb at en og aen vinnar med armane øve håve hadde någe så likna på ei taggrind på håve, festa onna hågå som en aen kamelsadel.

Sykkel- aktiviteter blei forbigått i stillhed hos oss. Ski og skøytegutta var helta. Dei visste ke det ville sei å svetta litt, oppfostra på skogsarbeid og hestamelk som di va, men sykkel,slalåm, og for ikkje å snakka om 100 m løb, va kje sjikkele idrett, di blei jo knappt svette. Hjelm og va rett å slett et ikketema, me va glae te bara me hadde sykkel, sånn at me konne ta osse fram te di forsjellige aktivitetene me ellers dreiv med.

Sykkel va for onga opp te komfirmasjonsalderen, itte den ti va me vaksne, å vaksne sykla helst ikkje. Jedna i et heilt nødvendig, kort æren og fryktele seint, med verdighed,så å sei. Sykla på tur var en syssel forbeholdt byfolk og andre som ikkje hadde någe nyttig å ta seg te. Sånn va me opplærde te å sjå verden, og i årene som gjekk var mopeder og biler, fortrinnsvis og nødvendigvis trimma, det einaste det var horisont nok te å interessera seg for.

 Så jekk nå årene, å itte diverse kollisjona og utforkjøringa og utallige reperasjona på bil og fladkjørde steingara, seig der omsider inn litt ved i skallen. Hus, kona og onga gjorde at det tvang seg fram heilt andre spesifikasjona med hensyn te transportbehov. Dobble forgassara,effektanlegg og breie dekk kom til kort mod krav te større plass og sikkerhed. Bagasjerommet sko ikkje lenger husa en ølkasse eller to, men barnavogn og trihjulsykkel og slikt.

 Ganske løye å tenka på, men som små lekte og engasjerte me oss sjøl, livsmønsteret va så totalt forsjelligt fra nå. Når helgå kom va di gamle trøtte, å me ongane hadde ingen problem med fritiå på egenhånd. For meg som vaksen blei det litt omvendt. Meir friti og aent livsmønster gjorde at ongane engasjerte meg i aktiviteter som he følgt meg sidan og vore til stor glede gjennom årå. På en eller aen uforklarelig måde havna ongane og eg på BMX banen på Kvål. I et fantastisk miljø der til slutt heile famelien blei engasjert. Huset blei fylt med sykkla, hjelma og nødvendig tilbehør, mens fritiå jekk me te kjøring på trening og ritt i inn og udland.

Te store fornøyelse for di yngre, blei det arrangert bmx-løb for foreldrene, fortrinnsvis di mannlige. Teknikken va vel ikkje all verden, men det udvikla seg fort te et spørsmål om liv og død, og ingen gav ved dørene i utrengsmål. Fameliens ære sto på spill, og ke betyr en brekkte arm eller en forstua ankel i den sammenheng. En dag sto eg og der, på startstregen, med sykkel, hjelm med munnbeskyttar og aent værneudstyr og sko visa kenn så va mann. Itte den dagen va eg hekta, stilde opp på ritt og hjalp til som trener, og hadde fordomma mod addle som sykla meir en 400 meter i strekk. Landeveissykling var for folk fra en svunnen tid, syntes eg, og såg så usigelig kjedeligt ud, og syklistane såg ud som di lengta heim der di trødde seg fram i modvind og bratte bakka. Midt i veien sykla di og` og såg du te å leva i sin egen verden hensides min oppfatning av sport med meining i.

Offroad sykkelen blei eg introduserte for en seine haustdag. Eg sko få an viss eg ville ta meg av vintertreningen for klubbens håpefulle. Så mange gir hadde eg aldri sett, og ikkje konne eg forstå ke di sko brugast te heller, addle girå. Med knastadekk som konne jordt en traktor misunnlige å hendeler i addle fasonga såg an heilt håblause ud, men eg takka et skepsisk ja, og tog mine fysste av uendelig mange tråkk ud i vår storslagne natur. Melsheiå va et ynda tilholdsted, og der trente me som regel, men ofte blei det tura på egenhånd. Det å finna nye stia og veie va en udfordring, Ofte blei det meir gjerdeklyving og gåing med sykkelen på ryggen en sykling, men Jærnaturen blei udforska på den måden, med sykkel og nyskjerrighed. Plasser og stier som eg ikkje visste eksisterte blei studerte med måbande undring. Meir en en turgåar he sikkert lurt på keslags idiot di traff langt udenfor normale ferdselsårer der dannede og normale mennesker som oftes ferdes.

Det å sykla ritt på sykkel, var for meg en utenkt tanke, lenge. Konkuranser var for di onge, og sjøl såg eg ittekvert på meg sjøl som en eldre herre, dog med et anstrøk av ungdommelige interesser. Dotter mi endra effektivt på dette då hu en vakker vårdag kom heim med ny offroadsykke og gledesstrålande konne beretta at me sko sykla Birken. På Spinn hadde hu fått reklamematriell og påmeldingsskjema. Det va bara å hiva seg rondt å trena. Rollene va bytta , nå va det hu som var trenar og eg va blitt en lydige og pliktoppfyllande elev. Utruligt givande va det, me lærde mødje av enannen, det blei struktur øve turane, og eg følde meg heldige som fekk lov te å trena samen med henne som eg trudde sko foretrokke ungdom på sin egen alder, å ikkje et fossil av et opphav som treningskamerat. Birken va en suksess,og eg oppdaga gledå med å konkurera mod andre øve lengre distansa.Ganske så inspirerande va det å sjå så mange legga iveg øve fjellet te Lillehammer i same ærend, og i påfølgende år ble turen te Rena en gjenganger, og fast rituale, men det blei lenge med dette eine rittet i året.

Ittekvert he eg sett at det å sykla e en nødvendighed . I modsetning te før då di fleste sleid og hadde tongt arbeid e det nå meir sånn at det e omvent, någe kroppen ikkje lige.Derfor hålle ikkje gamle oppfatninga mål. Eg trudde at konkurransa og trening va forbeholdt dei onna 30 og at kroppen sko forfalla naturlig itte den alderen.Som vel vaksen he eg lært at det går an å både trena å konkurrera, mod andre eller seg sjøl så lenge en vil om helså e normale.Det finnes ikkje andre begrensningen en dei en sette sjøl, og dei innrømme eg å ha hatt mange av. Det e nok å sjå på resultatlstene og konstantera at der e gamle damer som sykle dritten udav en på Birkebeineren. Det e bara å ta av seg hatten, eller hjelmen i respekt.

Hadde jo hørrt om Lauget ei tid, men det måtte en trønder te for å introdusera meg for denne udmerkede klubben. På Ålgård bur der allslags folk, teogmed i nabolaget mitt bur det folk som he udvandra fra stusselige kår i karrige og for- frosne deler av landet vårt. En av desse e fra Trøndelag,og i modsetning te andre skjøne eg språge hans uden brug av tolk og me he pleid et godt naboskab øve lenger tid. En dag kom an og påsto at han hadde vore ude på sykkel, åsså momla an ett elle aent om Lysebotn.Det e klart eg lurde på ke så feilte an, for at han som kun hadde omgang med svenske hornblåsere og lett på foten danseband, sko befatta seg med sykkel, va en ganske så unaturlige tanke for meg. Trønderen meinte alvor han, og det endte med at eg slo følge både på Lysebotn-Bryne og inn i Lauget. Eg, som allti hadde sett på landeveissyklista som någen fordums helta va nå blitt en av di. Lauget he någe som eg meine mange klubba mangle i dag, Der e plass te udøvara på addle nivå, åsså e det sosialt, veldig sosialt. Der e et miljø som eg ikkje he opplevd si di glae BMX årå. Eg gler meg te kver fellestrening, og heimasiå e den fyssta eg ser på for å oppdatera nytt. Jularittet og innsamlingane te frelsesarmeen e storslagent, eg blir faktisk litt rørte av det, og eg e sikker på at di fleste kjenne en klomp i halsen når di ser addle desse gule spenstige ryttarene frå Lauget som e ude langs landeveien te addle tider og trosse vind og trafikk. Eg trives og føle meg heima i Aalgaard Sykkel&Spaserlaug og håbe å ver medlem så lenge eg kan sykla og gå, og eg ska vakta meg vel for å koma med någen som helst klage som kan føra te eksklusjon og udestengelse. Vett ikkje om eg ville øvelevd ei sånn straff.

Så nå kan en vel lura på keffor eg skrive dette, kor e konklusjonen eller meiningå med det? Tanken e rett og slett den at me alle he en historie. Me treffe og helse på enaen, enten me ska trena, eller me ska på ritt. Snakka litt om sykkel, trening, tur eller andre ting som opptar oss og he det ellers veldig greit. Kanskje e der flere en eg som tenke:Kem e akkurat du onna hjelmen eller bag di dyre brillene ? Keffor begynte akkurat du å sykkla, å keffor e du så grevligt goe?He du kåme på det sjøl, elle e det kånå så presse deg, og keffor e du med i Lauget? Eg e sikker på at der e mange unike historia, om snørr å tårer,tvilsomme prestasjoner og fest og basar som me andre kan få del i. Då kan me for eksempel sei te den så sykkle på siå, at det va godt det ikkje jekk verre den gongen han krasja med ølbilen og slo du addle tennene, eller någe liknande, for då kjenne me historien hans eller hennes.

Sende derfor udfordringen te min gode venn og stillferdige nabo Roar, bedre kjent onna kunstnarnavnet ”Trønderprinsen”, og ber han ærbødigst om å skriva litt og senna stafettpinnen videre te nestemann.